Av og til er det best å holde kjeft. For eksempel holde kjeft om makt, om maktmennesker og maktmisbruk. Utøvelse av makt har utvilsomt et svært udemokratisk element i seg, utøvelse av makt overfor andre mennesker har like gjerne også et element av tredje grads forsøk på påvirkning med stor grad av varige skader – på mennesker. Eller menneskene. Så jeg holder like gjerne kjeft, også fordi slike kåringer som den Nationen og Bondebladet har presentert inneholder en stor porsjon tabloide innganger definert av de som har foretatt kåringen.
En gang ble det til og med hevdet av mat er makt. Jean Anthelme Brillat-Savarin, den anerkjent franske politikeren, advokaten, og musikeren hevdet for nesten to hundre år siden at «en nasjon blir hva den spiser». Nå ble han riktignok bare litt over 30 år gammel, men i tillegg til hva han utøvde av yrker, hobby og sikkert også makt, fikk han ei søt kake oppkalt etter seg. Litt mer enn «hver mann sin høne» – et utsagn som står igjen etter daværende Venstreleder Lars Sponheim. Han som vil kutte i tilskudd og i tillegg har satt spor i vår hønsegård av politisk debatt om landbruk og handel gjennom uttrykket «Harry-handel». Kanskje til og med mer enn «pølse-Hansen» som teller penger for First House og faktisk forfattet ei brukbar kokebok om norsk mat.
For det er mat vi vil ha. Mat med norsk opprinnelse, mat med norsk topografi, «vær og føreforhold» pakket inn i en følelse av at vi tar vare på noe, vi utvikler noe og vi tar ansvar. Ansvar for at vi produserer mat i dette landet prisen på olje er i fritt fall selv om kuldegradene er tosifret og olja strengt tatt ikke flyter i det hele tatt. Kort og godt teller erfaringen så mange år at jeg veit hva det dreier seg om, jeg har følt makta på kroppen og er sikkert varig skada, men hvem bryr seg? Hvem teller «likene»? Utøvelse av makt er på mange måter å sammenlikne med siste etappe i Tour de ski – den opp monsterbakken. Det er flest tapere, kort og godt.
For ordens skyld og for første og siste gang; jeg ser behovet for å utøve påvirkning av en (forhåpentligvis) evig kamp for retten til å produsere mat der mat kan produseres. Det er heller ingen tvil om at slik påvirkning til en hver tid vil være nødvendig fordi mange, altfor mange, bruker nettopp produksjonen av mat som flaggsak i en politisk hverdag der kontroll over en kontrollert norsk modell for matproduksjon er enklere enn kontroll over andre, viktige politiske saker som angår alle i hverdagen.
Samtidig er det et paradoks at makta i stor grad brukes til å påvirke hverdagen til han eller ho som sliter der ute i hverdagen for å produsere mat vi gjerne vil ha mens milliardene renner inn i kassene til stadig færre på toppen av «matkassa». Det blir en lang kveld om vi skal diskutere om slik bruk av mat er maktmisbruk eller bare utøvelse av makt.
Så vil noen hevde at jeg ikke holdt kjeft likevel. Det får så være. I en hverdag der du teller skritt for å reparere noen tiår «på raua» handler det om kjøkkenmakta og ikke korridormakta. Sistnevnte skaper avstand til en nødvendig og ønsket politikk for produksjon av mat. Nyttårsønske: flere politikere, byråkrater og andre (makt)mennesker ut av korridorene og inn på kjøkkenet. Der hvor minst halvparten av befolkningen befinner seg.. (Nationen 19. januar 2016)
peroleranberg 